Dansk
En spesiell opplevelse på årets Roskildefestival minnet meg på at strategi og ledelse ikke er svaret på alle problemer.
Jeg innrømmer det. Denne spalten er skrevet med blandede følelser. Den er ikke basert på vitenskapelige data eller dokumenterte fakta, men utelukkende på en personlig opplevelse fra årets Roskildefestival.
Grunnen til at jeg likevel skriver det, er at opplevelsen satte mitt daglige arbeid med strategi og ledelse i perspektiv. Det kommer jeg tilbake til. Først selve opplevelsen.
I år var jeg frivillig på Roskildefestivalen for første gang. Som teamleder i en matbod hadde jeg ansvaret for et team på 15-20 unge mennesker fra Danmark, Italia, Spania, Hellas og andre land.
Avtalen var klar: Alle fikk gratis adgang til festivalen fordi de jobbet frivillig i boden. Et flott konsept som jeg synes bygger på vår danske tradisjon for samarbeid, foreningsliv og fellesskap.
I begynnelsen var stemningen god, selv om oppgavene var mange - og ikke alltid like spennende: Grønnsaker skulle hakkes, dressinger blandes, bord tørkes av, søppel bæres bort, kjøkkenet ryddes og oppvasken organiseres - slik at neste lag ikke måtte overta et bombekrater. Alt mens de betalende gjestene nøt friheten, musikken og livet.
Jeg innså imidlertid raskt at det var forskjell på de frivillige. Mange av de danske ungdommene hadde rett og slett ikke lyst til å gjøre det de hadde meldt seg til. Først ble ting gjort med venstre hånd. Senere gjorde de det ikke i det hele tatt. Og til slutt sa de bare nei når jeg ba dem om å gjøre det.
Det motsatte var tilfelle for deres søreuropeiske kolleger. De tok oppgavene med et smil, følte seg ansvarlige for det de etterlot seg - og så av og til med vantro på sine danske kolleger som skamløst hoppet foran. Hvis de da i det hele tatt gadd å hoppe.
I takt med at forbløffelsen og irritasjonen vokste, fikk jeg også et indre ekko. Ekkoet av min egen strategi og ledelsesfilosofi:
Det er ikke de ansatte det er noe galt med. Det er ledelsen som ikke har skapt et meningsfylt arbeid. Tydeligere rammer og en inkluderende tilnærming ville ha løst problemet. Jeg kunne også høre store ledelseseksperter si at hvis bare ledelsen sluttet å overselge virksomhetens verdier (people washing), ville de ansatte bli mer motiverte.
Det er sannsynligvis sant. Og ja - jeg var muligens Roskildes dårligste teamleder i den matboden.
Men med fare for å høres gammeldags, privilegieblind og fornærmet ut, har opplevelsen også gitt meg den kjetterske tanken at kanskje ikke alle problemer skyldes strategisk tvetydighet eller inkompetent lederskap.
Noen ganger er problemet rett og slett en bestemt type ansatte.
- De som hele tiden prøver å gi slipp.
- De som ikke gidder hvis det blir "kjedelig".
- De som alltid foretrekker å jobbe hjemmefra fremfor å dele kontor.
- De som mener at meningsfullhet er noe man får - ikke noe man må gi.
- De som i bunn og grunn bare er seg selv.
Kan man forvente den ultimate selvoppofrelse i en matbod på Roskildefestivalen? Nei - selvfølgelig ikke. Har jeg selv gått for langt? Ja, selvfølgelig har du det.
Men denne gangen var det ikke strategiens eller ledelsens skyld.
Denne spalten ble publisert i Jyllands-Posten. Finans og i Jyllands-Posten erhverv, 24. juli 2023.
Nå kan vi bruke tiden vår på innholdet i strategien fremfor på modeller og teori.
Allan Pedersen
Eier og administrerende direktør
K.J. Climate Technology A/S